kajaas91

Jeg har en periode der jeg føler meg tom. Det gir humørsvigninger, stjeler energien og jeg kan plutselig få en enorm trang til å grine. Jeg har en periode der jeg innser at vi blir eldre, større, tiden går, nye opplevelser kommer. Vi skal igjennom livet, noe som gir glede, sorg, smerte og lykke. Jeg har allerede flyttet for meg selv, jeg har en hund jeg forguder, og etterhvert kan barn, hus, en god jobb, giftemål og barnebarn komme. Da er spørsmålet mit: hvorfor har en en plass som ikke kan fylles? Hva har barna mine gjort som gjør at de ikke fortjener en morfar, hva har jeg gjort for å ikke fortjene å bli ført ned kirkegulvet av min pappa og er døden så mye bedre enn all den lykken som kommer, så mye bedre enn å se sine egne, fem barn bli voksne mennesker?

Jeg tenker ofte at det er egoistisk av meg å tenke slik. For ingen mann velger døden om man hadde hatt det bra, eller ser en annen utvei. Men jammen meg er det urettferdig og egoistisk å la oss sitte her med den smerten i så mange år også! For den kommer ikke bort. De sier tid leger alle sår. Jeg sier det er tull. Ja, det er enklere nå, i hverdagen, enn for tre år siden, men når jeg har de periodene mine der jeg sitter helt alene og hjernen min jobber på spreng for å finne svar er det så mye værre nå enn for tre år siden. ALT skal ut på kort tid, helst så ingen ser. For tre år siden hadde folk forståelse når jeg knakk sammen, hvis jeg var uheldig å knekke forran noen. Hadde jeg gjort det nå hadde ingen forstått hvorfor.
Hva har vi som sitter igjen gjort for å fortjene dette? Hvem har jeg nå, når du var den eneste som forsto uten at jeg måtte bruke ord?