kajaas91

Hater kveldene, når det er på tide å sove, alt er mørkt, det er stille og det eneste du har er deg selv og tankene dine. Jeg får et slags hat, lurer veldig på hvordan og hvorfor, men vet at jeg aldri får svar. Det samme skjer hver kveld. Jeg hater, tåler ikke å få kos, vil at det skal kjennes ut som om jeg ligger i sengen alene.

Etter hvert er det hatet, spørsmålene og jeg som kommer til å ta livet ut av det, sakte men sikkert. Hvis jeg ikke gjør noe med det da, alt ligger jo tross alt i hodet mitt. Men hva skal jeg da gjøre, når jeg har gjort så mye for at jeg ikke skal hate før.

Jeg hater kveldene, mørket og stillheten.